Jenta i den gule kjolen

Hun var så fin i den gule kjolen, jenta som stod og så på at vi feltarbeidere i Shenpen delte ut skolesekker og skrivesaker til kjempefattige småskolebarn. Det var på et mor/barn-senter i India nå nylig.  Nærmere bestemt Salugara i West Bengal, på et lite dagsenter der en ivrig underbetalt sosialarbeider, Sujata, tar seg av de aller fattigste i bydelen. Hun hadde spurt om vi kunne bidra med skolesaker til de rundt 20 barna på senteret, så vi har inkludert barna i skolesekkprosjektet vårt. 

Vi hadde med skolesekker, skrivesaker og tegnesaker til de ivrige småbarna, opp til 6 år gamle.

Etter hvert går alle hjem, unntatt jenta i den gule kjolen. Hun henger enda på dørstokken, sammen med mamma og lillebror. Sujata ser bekymret på henne, og forteller at jenta i den gule kjolen, som heter Sefali, ikke har gått på skolen siden før pandemien. Hun er 12 år og er bare kommet til 3. klasse. 

-Hvorfor kan hun ikke gå på skolen? spør vi. 

-Fordi det koster penger, og fordi stefaren hennes sier at dersom hun skal på skolen, kan hun ikke bo hjemme lenger!

Det høres fryktelig ut, at en pappa kan si noe sånt. Selv en stefar i India…Det er fortsatt mange ungjenter i India som må jobbe hjemme istedenfor å gå på skolen. De er billige hushjelper. Og for de aller fattigste i samfunnet, er utgifter til skolegang mer enn de kan klare. 

Siden vi vet om et bra internat for fattige barn i Salugara, spurte vi Sefali og mamma, om hun vil komme og bo på internatet og gå på skolen der. Det ville Sefali gjerne, få begynne på skolen igjen, og komme bort fra hjemmet. Og det ville mamma også. Sosialarbeideren ble med til samtale hjemme, og heldigvis gikk stefar med på at Sefali ble skrevet inn på internatet, mens Shenpen betalte utgiftene.

Så nå er Sefali blitt skolejente igjen! Hun er innmeldt på Himalayan Buddhist Culture School.  Hun har også fått litt nye klær fra Shenpen, siden det var så mange hull i den gule kjolen, sett bakfra. Hun fikk en liten bag med nødvendigheter for internatlivet med seg inn. Mamma gråt og lovet å komme masse på besøk. Men det var ingen annen utvei nå. Jenta hennes kunne ikke bo hjemme.

Noen ganger er det ikke mye som skal til for at en liv kan forandres. Det kostet omtrent tusen kroner å redde Sefali. Dette dekket utgifter til internatet, undervisning, klær og hygieneartikler til internatlivet, og skolesekk og skrivesaker. Så tusen takk til våre trofaste sponsorer!

Men stefarens ord henger enda i lufta. «Vil ikke ha datteren hjemme hvis hun går på skolen». Noe så hjerteløst!

 – Det kan være så mange grunner, sa partneren min, Urgyen, da vi senere snakket om hva stefaren hadde sagt. – Det kan rett og slett være fattigdom som gjør det. Faren har ikke penger til skolegang, så han tør ikke å ha en skolejente i huset. Det vil koste mer enn han klarer. Så han vet ingen annen råd. 

La oss håpe det var grunnen. Det er altfor mange ungjenter i India som holdes fanget på denne måten. 

This image has an empty alt attribute; its file name is IMG_5948-1-768x1024.jpg

Blogg 28.04.22

Heidi Trondsen

Feltarbeider for Shenpen Aid

Salugara, West Bengal, India

%d bloggers like this: